István Lisztes Szobrok (Kiscelli Múzeum templomtér, 1994)
Men mennesket på slutten av det 20. århundre står i en helt ny situasjon. Nåtidsmennesket er et reisende menneske. Han reiser så og si hele tiden. Enten ved å bevege seg fra sted til sted, eller ved å „reise“ i bøker, filmer eller TV-programmer. Nåtid, fortid og fantasi smelter sammen til noe merkverdig samtidig. Det er den moderne posisjonen. Som kunstner „reiser“ jeg altså hele tiden. Alt er samtidig: Jeg konfronterer en tilsynelatende klassisk figur med et TV-apparat. Den sorte figuren betrakter fullendelsen av seg selv på TV-skjermen. Tre identiske figurer etter hverandre på en sokkel har jeg gitt titelen „Mann med liten håndbevegelse“. Håndbevegelsen er i tre stadier, slik filmruten fryser fast stadier i en bevegelse. Jeg bruker alltid disse små, antydede bevegelsene enten figurene står sammen eller alene. Alt er i bevegelse, ingenting er permanent. Det uforanderlige er uutholdelig. Men klassisk kunnskap har gyldighet. Denne idealkonflikten skaper et fruktbart spenningsfelt.